Oppstartsfase

I dag har det gått tre uker siden vi landet i Mexico City, og dro videre til Guanajuato. Det er masse som skjer, mye som skal gjøres, og mange, mange nye venner å bli kjent med. I forhold til skolen har vi hatt mye styr med inskripsjon og valg av fag, som viste seg å ikke være så enkelt. Systemet er helt nytt for oss, og innebar mange bussturer fram og tilbake mellom fakultetene (en halvtimes busstur, med bytte av buss), mange skjemaer og mange underskrifter. Jeg vet ikke hvor mange timer vi har brukt på det som antakelig kun ville vært et par tastetrykk på datamaskinen hjemme i Norge, men det har jo sin sjarm. Alle har god tid i Mexico, og da nytter det ikke å stresse.

Vi har også hatt en del å ordne i forhold til migrasjon. Sandra talte 28 dokumenter som skulle ordnes og leveres på migrasjonskontoret i San Miguel de Allende. Er det rart at forvirrede utvekslingsstudenter gjør feil og må komme tilbake flere ganger? Ikke i det hele tatt. Selv må vi dra tilbake neste uke med original og to kopier av en betalingskvittering (som vi faktisk ikke hadde fått skikkelig beskjed om at vi måtte betale), og hvis vi er heldige, kan vi også få med oss studentvisumet samme dag, slik at vi slipper å dra inn enda en gang. I tillegg har undervisningen begynt for fullt, og den sender oss rett tilbake til minner fra ungdomsskolen. Det er små klasser på 15-20 elever, og vi får lekser fra time til time. For meg blir det mye å lese, særlig i det ene historiefaget, ettersom alt går litt treigt når en må slå opp i ordboka for hvert femte ord.

Det er en merkbar kulturforskjell i forholdet lærer-elev, og det virker som om læreren har en mer ”respektert” posisjon enn i Norge. Jeg setter det i gåseøyne, fordi de har en lett tone seg imellom, men lærerens ord er likevel udiskutabelt. De kan dessuten ofte komme sent til timen uten at det er noe å stusse over. Jeg traff en klassekamerat fra historietimen i skolegården mens han ventet på at timen hans skulle starte - han hadde ventet en time mens han så læreren stå og snakke med en annen lærer på gårdsplassen. Det virker som om alle irriterer seg over det, men at ingen mener de kan gjøre noe med det. De fleste lærerne er kjempekoselige, og ønsker å bruke oss utvekslingsstudenter som en ressurs for klassen. Men det er også lærere som helt tydelig mener at utvekslingselever kun er i veien for undervisningen, og som ikke en gang bryr seg med å snakke et lite hakk saktere for at vi skal kunne henge med. Da blir et annet minne vekket opp i møte med universitetet her; et ønske innerst inne, ikke ulikt ungdomsskolen, om at læreren ikke dukker opp til timen.

Alt i alt har vi det veldig fint, selv om vi skulle ønske vi kunne slippe å være på skolen ti timer til dagen. Da kunne vi brukt litt mer tid på å bli kjent med mexicanere og andre utvekslingselever, og litt mindre tid på å være sliten. Men det er også sosialt å være på skolen – for eksempel når man venter på en forsinket lærer. Da kan vi sitte i sola i skolegården med andre elever, som absolutt ikke er redde for å slå seg ned for å slå av en prat.

Ingenting e bedre enn "hvor er Willy?" som venteaktivitet på et kjedelig migrasjonskontor. Fra venstre: Nathan, Rayanne, Tim og Live

Vår lille familie her. Fra venstre: Vår canadiske søster Sarah, onkel Nicholas fra New York, Live, Hilde, Sandra

Vi har stått på skøyter i Mexico. Det var for varmt til å ha på seg noe annet enn skjørt og singlet, og det satt fast insekter i isen. Nicholas og Live

Hilde sammen med taggingen utenfor spisestuevinduet vårt. "Hei dust"

Daglig kost

Noe av det jeg hadde gledet meg til ved å reise til Mexico, var maten. Vi hadde hørt at matkulturen her er veldig rik, og vi gledet oss til taco, nachos og salsa. Men taco er ikke taco, det har vi funnet ut.

Her en kveld dumpet vi inn på en tacorestaurant, og servitrisa spurte oss om vi ville ha ”cabeza”, eller to andre alternativer som jeg verken husker eller skjønte hva betydde. Men ”cabeza” (egentlig ”hode”) var visstnok taco med oksekjøtt, så vi valgte det. Tacoen kom etter 2 sek, og bestod av myke maislefser med oksekjøtt, hvitløk og masse, masse koriander. Vi fikk valget om å få grønnsaker til, og det ville vi. Men når grønnsakene kom, skjønte vi ikke helt hva det var. Og siden det ble servert i store, uhamselige biter, og vårt eneste spiseredskap var en enslig plastikkskje, ble det til at det meste lå igjen. (Jeg har i skrivende stund spist taco igjen, og denne gangen på gata (:-o) og mye bedre på smak)

Hilde og jeg har funnet oss et marked der de selger alt mulig, fra hundemat til ponchoer og postkort. Vi stakk innom der en dag for å se etter et par ting til rommet vårt. Mens vi drev og tuslet, kom det en kar løpende med en halv gris på ryggen. Litt senere kom en mann som dro et oksehode etter seg i en kurv. Hm. Vi må nok være litt forsiktige med hva vi spiser her i landet.

Vår frokost består som regel av havregrøt med mango, banan eller avokado til. Frukt og grønt er de gode på, det skal de ha. Brød nytter det ikke å spise, for alt som er å finne på butikken er tortillas og pitabrød med sukker på. Hva meksikanere spiser til frokost, det vet vi ikke sikkert. Men det som i alle fall er helt sikkert, som Hilde sier, det er at vi er i Mexico.

Her bor vi

Å finne et sted å bo er ikke så vanskelig i Guanajuato, i hvertfall ikke om man ikke er så kresen. Her får vi plass, alle som en, om vi så må stable i høyden. Vi var på til sammen fem visninger, før vi fant oss et sted som passet bra. Et av stedene som vi ikke altså ikke landet på, var hos en familie med tre gutter. De leide ut så å si alle ledige rom i huset, og hadde gjort plass til at hele syv studenter skulle få tak over hodet. Fullstendig tak over hodet ville det nok uansett ikke blitt, for ”taket” i stua var kun en litt for kort presenning. Det høres kummerlig ut, men jeg kunne faktisk tenkt meg å bo der, hadde det ikke vært for at området rundt ikke var av de tryggeste (og som vår mr. Erick dermed ikke godkjente). Familien som bodde der var et godt bevis på at der det er hjerterom er det husrom. Hjertevarme var det nok å ta av, og som den ene gutten på 13 sa; ”her er det bare fred og harmoni”.

Men nå har vi altså funnet oss et rom i et kollektiv ”to be”. Her bor vi sammen med mor og sønn på 20 år, og Claudia, som leier et rom øverst. Senere i måneden forsvinner mor til USA og tre mexicanske jenter flytter inn. Rommet som Hilde og jeg deler er det sprøeste og mest kreative rommet vi har sett noensinne. Men det er god plass både til oss, kofferter og klær, og til og med et skrivebord. Også har vi jo en flott mann med afro som venter på oss hver gang vi kommer hjem!

Det er godt å være norsk i Mexico

Det er en ting som kjennetegner de aller fleste menneskene vi har møtt på siden vi satte oss på flyet fra Houston til Mexico City. Uansett hvor vi snur og vender på oss, kan vi finne et vennlig ansikt, som er villige til å gi oss en hjelpende hånd når det trengs. Å finne seg til rette her i Guanajuato har altså ikke vært særlig vanskelig.

Tross alle skumle nyhetsartikler fra Mexico er ikke dette landet noe farligere å reise til enn andre land, om man bare er forsiktig. Overalt treffer man på velmenende sjeler som vil hjelpe en forvirret utlending med hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre. For eksempel kan vi nevne Erick, koordinatoren vår, som gikk gjennom alle annonsene i avisa for å merke av for oss hvor det var trygt for oss å bo, og hvor vi absolutt ikke måtte bo. Etterpå ringte han et par av dem, og ordnet slik at vi kunne gå på visning der senere på dagen. Vi er helt imponert over hjelpsomheten, og Erick er nå vår yndlingsmeksikaner.

For å si noen ord om Guanajuato som by, kan jeg bare si at ”gult er kult, grønt er skjønt, blått er hot og grått er NOT.” Det er en fantastisk fargesprakende by, med gater i hytt og pine. Det har vært helt umulig (hvertfall for meg) å få noe som helst slags oversikt over den faktisk ganske lille byen, selv ikke med kart gav det ikke noe mening i starten. Men nå som vi har bodd her i nesten en uke begynner det å komme seg.

De første fire dagene i Guanajuato bodde Hilde og jeg på Casa Bertha, et kjempekoselig, familiedrevet hostel midt inni et virrvarr av smale smug, eller callejones, som det heter her. Her fikk vi vår første venn, Jorge, som er medeier av hostellet. Han møtte oss med et ”morgen god?” (på norsk) den første morgenen, og smeltet dermed våre hjerter.

Hilde ser utover byen fra takterrassen på Casa Bertha. Bildet lyger litt, for nede i gatene har husene mye finere farger enn det som vises her. Takene er ikke særlig interessante, som regel. Men, som Hilde skyter inn, har alle husene takterrasse, og det er helt fantastisk!

Livsteikn!

Nå har tre jenter landet i Mexico City, med to stk. for lite bagasje og 29 timer siden sist de smakte søvn. Ganske slitne, men med meget godt humør har vi kommet oss trygt frem til hotellet, fraktet i en minibuss som kjørte på to hjul i svingene.
Mexico City er, tro det eller ei, er en by som allerede har sjarmert oss i senk!
God natt