Å finne et sted å bo er ikke så vanskelig i Guanajuato, i hvertfall ikke om man ikke er så kresen. Her får vi plass, alle som en, om vi så må stable i høyden. Vi var på til sammen fem visninger, før vi fant oss et sted som passet bra. Et av stedene som vi ikke altså ikke landet på, var hos en familie med tre gutter. De leide ut så å si alle ledige rom i huset, og hadde gjort plass til at hele syv studenter skulle få tak over hodet. Fullstendig tak over hodet ville det nok uansett ikke blitt, for ”taket” i stua var kun en litt for kort presenning. Det høres kummerlig ut, men jeg kunne faktisk tenkt meg å bo der, hadde det ikke vært for at området rundt ikke var av de tryggeste (og som vår mr. Erick dermed ikke godkjente). Familien som bodde der var et godt bevis på at der det er hjerterom er det husrom. Hjertevarme var det nok å ta av, og som den ene gutten på 13 sa; ”her er det bare fred og harmoni”.
Men nå har vi altså funnet oss et rom i et kollektiv ”to be”. Her bor vi sammen med mor og sønn på 20 år, og Claudia, som leier et rom øverst. Senere i måneden forsvinner mor til USA og tre mexicanske jenter flytter inn. Rommet som Hilde og jeg deler er det sprøeste og mest kreative rommet vi har sett noensinne. Men det er god plass både til oss, kofferter og klær, og til og med et skrivebord. Også har vi jo en flott mann med afro som venter på oss hver gang vi kommer hjem!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar