Oppstartsfase

I dag har det gått tre uker siden vi landet i Mexico City, og dro videre til Guanajuato. Det er masse som skjer, mye som skal gjøres, og mange, mange nye venner å bli kjent med. I forhold til skolen har vi hatt mye styr med inskripsjon og valg av fag, som viste seg å ikke være så enkelt. Systemet er helt nytt for oss, og innebar mange bussturer fram og tilbake mellom fakultetene (en halvtimes busstur, med bytte av buss), mange skjemaer og mange underskrifter. Jeg vet ikke hvor mange timer vi har brukt på det som antakelig kun ville vært et par tastetrykk på datamaskinen hjemme i Norge, men det har jo sin sjarm. Alle har god tid i Mexico, og da nytter det ikke å stresse.

Vi har også hatt en del å ordne i forhold til migrasjon. Sandra talte 28 dokumenter som skulle ordnes og leveres på migrasjonskontoret i San Miguel de Allende. Er det rart at forvirrede utvekslingsstudenter gjør feil og må komme tilbake flere ganger? Ikke i det hele tatt. Selv må vi dra tilbake neste uke med original og to kopier av en betalingskvittering (som vi faktisk ikke hadde fått skikkelig beskjed om at vi måtte betale), og hvis vi er heldige, kan vi også få med oss studentvisumet samme dag, slik at vi slipper å dra inn enda en gang. I tillegg har undervisningen begynt for fullt, og den sender oss rett tilbake til minner fra ungdomsskolen. Det er små klasser på 15-20 elever, og vi får lekser fra time til time. For meg blir det mye å lese, særlig i det ene historiefaget, ettersom alt går litt treigt når en må slå opp i ordboka for hvert femte ord.

Det er en merkbar kulturforskjell i forholdet lærer-elev, og det virker som om læreren har en mer ”respektert” posisjon enn i Norge. Jeg setter det i gåseøyne, fordi de har en lett tone seg imellom, men lærerens ord er likevel udiskutabelt. De kan dessuten ofte komme sent til timen uten at det er noe å stusse over. Jeg traff en klassekamerat fra historietimen i skolegården mens han ventet på at timen hans skulle starte - han hadde ventet en time mens han så læreren stå og snakke med en annen lærer på gårdsplassen. Det virker som om alle irriterer seg over det, men at ingen mener de kan gjøre noe med det. De fleste lærerne er kjempekoselige, og ønsker å bruke oss utvekslingsstudenter som en ressurs for klassen. Men det er også lærere som helt tydelig mener at utvekslingselever kun er i veien for undervisningen, og som ikke en gang bryr seg med å snakke et lite hakk saktere for at vi skal kunne henge med. Da blir et annet minne vekket opp i møte med universitetet her; et ønske innerst inne, ikke ulikt ungdomsskolen, om at læreren ikke dukker opp til timen.

Alt i alt har vi det veldig fint, selv om vi skulle ønske vi kunne slippe å være på skolen ti timer til dagen. Da kunne vi brukt litt mer tid på å bli kjent med mexicanere og andre utvekslingselever, og litt mindre tid på å være sliten. Men det er også sosialt å være på skolen – for eksempel når man venter på en forsinket lærer. Da kan vi sitte i sola i skolegården med andre elever, som absolutt ikke er redde for å slå seg ned for å slå av en prat.

Ingenting e bedre enn "hvor er Willy?" som venteaktivitet på et kjedelig migrasjonskontor. Fra venstre: Nathan, Rayanne, Tim og Live

Vår lille familie her. Fra venstre: Vår canadiske søster Sarah, onkel Nicholas fra New York, Live, Hilde, Sandra

Vi har stått på skøyter i Mexico. Det var for varmt til å ha på seg noe annet enn skjørt og singlet, og det satt fast insekter i isen. Nicholas og Live

Hilde sammen med taggingen utenfor spisestuevinduet vårt. "Hei dust"