Det er en ting som kjennetegner de aller fleste menneskene vi har møtt på siden vi satte oss på flyet fra Houston til Mexico City. Uansett hvor vi snur og vender på oss, kan vi finne et vennlig ansikt, som er villige til å gi oss en hjelpende hånd når det trengs. Å finne seg til rette her i Guanajuato har altså ikke vært særlig vanskelig.
Tross alle skumle nyhetsartikler fra Mexico er ikke dette landet noe farligere å reise til enn andre land, om man bare er forsiktig. Overalt treffer man på velmenende sjeler som vil hjelpe en forvirret utlending med hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre. For eksempel kan vi nevne Erick, koordinatoren vår, som gikk gjennom alle annonsene i avisa for å merke av for oss hvor det var trygt for oss å bo, og hvor vi absolutt ikke måtte bo. Etterpå ringte han et par av dem, og ordnet slik at vi kunne gå på visning der senere på dagen. Vi er helt imponert over hjelpsomheten, og Erick er nå vår yndlingsmeksikaner.
For å si noen ord om Guanajuato som by, kan jeg bare si at ”gult er kult, grønt er skjønt, blått er hot og grått er NOT.” Det er en fantastisk fargesprakende by, med gater i hytt og pine. Det har vært helt umulig (hvertfall for meg) å få noe som helst slags oversikt over den faktisk ganske lille byen, selv ikke med kart gav det ikke noe mening i starten. Men nå som vi har bodd her i nesten en uke begynner det å komme seg.
De første fire dagene i Guanajuato bodde Hilde og jeg på Casa Bertha, et kjempekoselig, familiedrevet hostel midt inni et virrvarr av smale smug, eller callejones, som det heter her. Her fikk vi vår første venn, Jorge, som er medeier av hostellet. Han møtte oss med et ”morgen god?” (på norsk) den første morgenen, og smeltet dermed våre hjerter.
Hilde ser utover byen fra takterrassen på Casa Bertha. Bildet lyger litt, for nede i gatene har husene mye finere farger enn det som vises her. Takene er ikke særlig interessante, som regel. Men, som Hilde skyter inn, har alle husene takterrasse, og det er helt fantastisk!
Tross alle skumle nyhetsartikler fra Mexico er ikke dette landet noe farligere å reise til enn andre land, om man bare er forsiktig. Overalt treffer man på velmenende sjeler som vil hjelpe en forvirret utlending med hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre. For eksempel kan vi nevne Erick, koordinatoren vår, som gikk gjennom alle annonsene i avisa for å merke av for oss hvor det var trygt for oss å bo, og hvor vi absolutt ikke måtte bo. Etterpå ringte han et par av dem, og ordnet slik at vi kunne gå på visning der senere på dagen. Vi er helt imponert over hjelpsomheten, og Erick er nå vår yndlingsmeksikaner.
For å si noen ord om Guanajuato som by, kan jeg bare si at ”gult er kult, grønt er skjønt, blått er hot og grått er NOT.” Det er en fantastisk fargesprakende by, med gater i hytt og pine. Det har vært helt umulig (hvertfall for meg) å få noe som helst slags oversikt over den faktisk ganske lille byen, selv ikke med kart gav det ikke noe mening i starten. Men nå som vi har bodd her i nesten en uke begynner det å komme seg.
De første fire dagene i Guanajuato bodde Hilde og jeg på Casa Bertha, et kjempekoselig, familiedrevet hostel midt inni et virrvarr av smale smug, eller callejones, som det heter her. Her fikk vi vår første venn, Jorge, som er medeier av hostellet. Han møtte oss med et ”morgen god?” (på norsk) den første morgenen, og smeltet dermed våre hjerter.
Hilde ser utover byen fra takterrassen på Casa Bertha. Bildet lyger litt, for nede i gatene har husene mye finere farger enn det som vises her. Takene er ikke særlig interessante, som regel. Men, som Hilde skyter inn, har alle husene takterrasse, og det er helt fantastisk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar